20. jan, 2019

Hvordan kan jeg hjelpe en i min krets?

Det er nok mange som stiller seg spørsmålet 

"Hvordan kan jeg hjelpe et familiemedlem, venn/venninne, kjæreste eller barn i en økonomisk vanskelig situasjon"

Vi lever i et samfunn i dag som finner det vanskelig å forstå at det er fattige i Norge, uten å virke rasistisk eller fordømmende ovenfor noen mennesker, så er det mange norske familier som vi anser som "usynlige fattige". Det kan være naboen din, kameraten din eller en i familien din. De skjuler det bare veldig godt.

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører på mennesker som mener at det ikke finnes fattige i Norge i dag, at dersom de er fattige, så har de fint klart det selv. For vi skal da ha det så godt i "verdens rikeste og lykkeligste land". Ta av dere skylappene, lukk opp øynene og se realiteten som den er.

Når en møter de økonomisk utfordringene i det norske samfunnet, så er det en gradvis nedadgående kurve man seiler på. For å si det sånn, veien ned er veldig kort og veien tilbake ekstremt tung og lang.

Det starter gjerne med en utsettelse av en regning, for barna i familien vil gjerne ha en bursdags gave eller en julegave som "alle andre" har. Alle foreldre ønsker at sine barn skal ha det beste, ikke skal bli mobbet og at de skal føle seg som en av mengden. For er det en ting vi i det norske samfunnet er opptatt av, så er det STATUS. Det er forkastelig å høre på hvordan mange prater om priser på klær, hvilket merke som er best og det er faktisk slik at barn/unge i en tidlig alder føler på at den de er og det de har ikke er godt nok. Kun det beste er godt nok, man får det man betaler for... Hvor mange ganger er det bevist at det dyreste ofte ikke er det beste.

Om alle tenker etter, så er alle barn født med et pågangsmot og en viljestyrke ut av dimensjoner. Når de skal oppleve verden som baby, når de skal lære å gå og når de skal lære å prate, er det noen som har opplevd at de gir opp!!??!! Faller de, så reiser de seg opp igjen. Klarer de ikke ordet rett med engang, så øver de. Det ligger i dem helt naturlig. Det er vi voksne som starter endringen av pågangsmotet og viljestyrken, for i en viss alder starter vi voksne å si NEI... Nei, vær forsiktig. Nei, ikke røre. Nei, ikke løpe. Nei, du får ikke lov. 

Det er vi voksne som i frykt for at barna våre skal slå seg, falle og oppleve vonde ting, sier NEI. Dette gjør vi av kjærlighet til våre barn. Alt vi som forelder gjør for våre barn er nettopp av kjærlighet, men kanskje skulle vi ikke ha gjort så mye og så bra... Hva lærer de egentlig?

I en verden med jakker til 8000,-, Nike, Adidas, Michael Kors Vesker, Gant, Jean Paul osv, så er det vi voksne som skaper kravene til barn/unge. Det er vi som sitter på lommeboken, det er vi som kjøper klærne og det er vi som er foreldrene til de som vi kler for flere tusen. Er det virkelig nødvendig?

Jeg ble intervjuet av en elev på Nordahl Grieg VGS, han spurte om jeg hadde noe jeg ville tilføye... 

"Ja, sa jeg... Jeg vil si at vi må slutte å dømme folk på hva de går med. Om du møter 2 elever, den ene går med merke klær og den andre ikke. Den som ikke har merke klær, han har 2 valg. Han kan velge å ikke bruke merkeklær, for han vil stå imot, eller så har han ikke valg"

Og her starter ofte den økonomiske nedturen til veldig mange, veldig mange foreldre tar noen valg som ikke er gjennomtenkt. Valg som gjerne gir dem en tilfredstillelse der og da, som gir dem et øyeblikk av beundring fra egne barn. Valg som gir dem en mestringsfølelse og som gir dem noen minutter med gledesrus med egne barn. Men konsekvensene er så store, men de vil vi ikke kjenne på der og da. Vi tar dem når de kommer. Selv har jeg også vært i den situasjonen, man ønsker så sårt å gi barna noe som alle har, du ønsker så sårt at de skal kunne føle at de er en del av kameratgjengen. Spille fotball, håndball, ha playstation, xbox, smart telefon osv... Hva er en ungdom uten dette i dag?

Så har man tatt et slikt valg, man utsetter på bakgrunn av det en eller to regninger. Betaler det neste måned. Frem til nå, går det fint.

Men dette baller på seg, 1 mnd blir til 2, 3 eller 4 mnd. Man mister nattesøvn, får vondt i magen, vondt i hodet og man begynner å distansere seg fra venner og familie. Man blir kanskje sykemeldt, for situasjonen går utover helsen. Når man sliter slik over tid, så ibefatter det en så stor skam at man ikke ønsker å dele dette med noen. Hvertfall ikke spørre om hjelp.

Man skammer seg over at man ikke klarer seg, ber man om hjelp må man stå til rette for de valgene man har tatt og man må forklare seg. Hva har du brukt pengene på? Hvorfor gjorde du det da? Man er flau over at man som voksen person og forelder, ikke klarer seg i det samfunnet som er i dag. Denne skammen deler man ikke med noen, man tar på seg det gode humøret og smilet, og møter hverdagen for det den er... Alle kommenterer hvor blid man er, hvor godt humør du har og hvor flott du ser ut. 

Masken forsvinner når man kommer hjem, da er man ikke bare sliten av å tenke på alt man ikke får gjort og regningene man ikke får betalt. Regningene man kanskje til slutt ikke åpner en gang. Men man er også sliten fordi man har spilt skuespill hele dagen.

Økonomi er ofte roten til krangler i familier, det er roten til store bekymringer for mange mennesker, det er ikke minst roten til mange psykiske utfordringer som dukker opp som en følge over å være i en presset situasjon over tid. Man er nå i en så vond sirkel, at alt er bare vondt, trist og svart.

Kjenner dere en som er i en slik situasjon, eller mistenker at en er i en slik situasjon så er det viktig å ta en rolig prat, finne ut  er hva de evt er komfortabel med, at de ikke føler seg "overkjørt". Forsvar er ofte det beste angrep
 
Veldig mange av de som vi hjelper føler en form for skam over at de ikke klarer seg selv, flau over at de trenger hjelp. Er viktig at de kjenner seg trygg på at de som kommer for å hjelpe, tillit er alfa omega.
 
Etter en stund med hjelp,vil de oppleve en form for mestring over at de føler seg tilstrekkelig og at de får et lite pusterom i en økonomisk tøff hverdag. Det er vår erfaring, når de når det punktet vil de "vokse" som person og kanskje være klar til å søke litt hjelp selv.
 
Dette er en prosess som må tas steg for steg og i deres tempo.
 
Min bror sa en gang til meg, "dersom penger er makt, da er jeg maktesløs..." Det ligger en sannhet i de ordene som er større en man tror.
 
Nå mer enn før er jeg bombesikker på at privat økonomi burde vært et fag på skolen, det er masse å sette seg inn og skal vi prøve å endre den sosiale arven til barna som vokser opp i hjem med økonomiske utfordringer, så er det læring som må til.
 
I KIL Fond Bergen Omegn kan jeg garantere dere at vi hjelper mennesker som du kunne passert på ethvert senter uten å ant at de fikk en matkasse. Det ville sjokkert dere stort. Så pass deres ord, døm ikke før dere vet og vit at det finnes fattige i Norge.
 
Det tristeste av alt; FORSKJELLENE BARE ØKER